Vi drømmer om kjærlighet – men flykter når den banker på
Vi skriver dikt om kjærlighet, ser romantiske filmer og lengter etter nærhet. Men når den faktisk viser seg, går alarmen i gang et sted dypt inni oss. Nærhet kan faktisk føles mer skremmende enn ensomhet – fordi den krever at vi åpner oss, og det betyr å bli sårbar.
Å være tilgjengelig for et annet menneske betyr også å være tilgjengelig for å bli såret. Det er akkurat det som gjør denne type frykt så vanskelig å håndtere.
Røttene strekker seg tilbake til barndommen
Denne frykten bor ikke på overflaten – den er plantet dypt, ofte fra tidlige barneår. Som barn kunne vi bli sveket, misforstått eller avvist av de menneskene vi stolte aller mest på. Som voksne bygger vi da høye murer rundt oss selv, og slipper bare utvalgte inn – og da gjerne bare for en kort stund.
Det er ikke en bevisst beslutning vi tar en mandag morgen. Det er et beskyttelsessystem som har utviklet seg over tid, stein for stein.
Frykten skjuler seg bak uavhengighet og travel hverdag
I parforhold forkleder denne frykten seg gjerne som selvstendighet. «Jeg har det fint alene», sier vi – og holder partneren på behagelig avstand. Vi opprettholder en slags sikkerhetssone, slik at vi raskt kan trekke oss tilbake hvis noe skulle gå galt.
Evig opptatthet og viktige gjøremål blir til unnskyldninger. Ikke for å unngå partneren, men for å unngå det ubehagelige øyeblikket der de ser oss fullt og helt.
Murene beskytter ikke – de fanger
Her er det paradoksale: veggene vi bygger for å beskytte oss, blir til slutt et fengsel. Ja, du er trygg bak dem. Men det er kaldt der inne. Ensomt. Og ingen grad av uavhengighet varmer deg gjennom en lang vinterkvelder.
Psykologien kaller dette intimitetsfrykt, og den har bare én kur – en gradvis, forsiktig tillatelse til å være ekte. Å la et annet menneske se deg som ufullkommen, svak og redd, og overleve det.
Intimitet er risikabelt – men det er også poenget
Ja, nærhet er farlig. Ja, den kan skade deg. Og ja, noen kan velge å gå etter å ha sett hvem du virkelig er. Men det er nettopp i denne risikoen at selve følelsen fødes – den som romaner skrives om og som får folk til å gjøre det mest uventede.
Den som alltid velger den trygge distansen, velger i realiteten en evig ensomhet inne i et parforhold. Og det er på mange måter verre enn å være fysisk alene.
Det bitreste av alt
Det finnes ingenting mer bittert enn å sitte tett ved siden av noen – og likevel ikke kjenne varmen. Ikke fordi den ikke er der, men fordi du er for redd til å rekke ut hånden.
Å velge sårbarhet er ikke svakhet. Det er det modigste du kan gjøre i et forhold.
- Hvordan humor kan redde en krangel: latter som det beste våpenet mot sinne
- Hvorfor sosiale medier blir en tredjepart i forholdet: den digitale kjærlighetstriangelen
