Kinoplakater på loppemarked: derfor florerer svindelen
Kjent scenario: ved en stand fanger en stor, ikonisk plakat oppmerksomheten din. Den ser gammel ut, prisen er fristende men ikke latterlig lav, og selgeren har en overbevisende historie. Alt ligger til rette for å åpne lommeboken. Likevel finnes det ett enkelt tegn som avslører bedrageriet umiddelbart.
Dekormarkedet er svært glad i filmens billedverden, noe som gjør loppemarkeder til et perfekt jaktterreng for falske varer. Bransjeeksperter og fagfolk påpeker den økende spredningen av reproduksjoner som selges som originaler. Forskjellen ligger i produksjonsmåten: utstillingsplakater fra kinosaler var laget for salen, ikke for stuen. Den rette fremgangsmåten starter med ett enkelt blikk.
Det ufeilbarlige tegnet du kan se etter på 2 sekunder
Før 1980-tallet ble nærmere 100 % av kinoplakater sendt ut brettet – aldri rullet. En stor, gammel plakat fra før 80-tallet uten synlige brettekanter er derfor svært mistenkelig. Når du står ved standen, la blikket gli over overflaten og let etter originale brettespor. Finner du ingen, bør du stoppe og undersøke resten nøye.
Distributørene sendte store plakater i brettet format, omtrent på størrelse med A4, noe som etterlater tydelige linjer og slitte krysspunkter. Disse krysningspunktene viser naturlig slitasje – helt logisk på tynt, matt papir som har reist langt. En perfekt, glatt og rullet overflate er nesten alltid et tegn på en ny utgave eller en dekorativ plakat. Dette første filteret sparer deg for både tid og penger.
Nyttige grep på stedet: papir, format, lukt og lupe
Begynn med å kjenne på papiret: tynt, matt og mykt papir passer til en original, mens tykt og glanset papir avslører en reproduksjon. Se deretter etter brettespor og slitasje i krysningspunktene. Mål eller vurder de historiske franske standardformatene 120×160, 60×80 og 40×60 – et 61×91-format er typisk for en moderne plakat og bør vekke mistanke. Lukten av oksidert gammelt papir er også et hint; et nylig digitalt trykk dufter sjelden slik. Med en liten lupe kan du skille mellom flatfargede tradisjonelle trykk og et regelmessig CMYK-rastermønster.
Et godt eksempel: en plakat fra den franske klassikeren Les Tontons Flingueurs fra 1963, funnet rullet, blank og med sterke farger. Uansett hvor pen den er – en ekte plakat fra den epoken ville aldri ha overlevd uten brettespor fra forsendelsen. I dette tilfellet er det en nyutgivelse fra 2000-tallet med dekorativ verdi, ikke museumskvalitet. Den er ikke verdt mer enn 15 €, langt unna det som noen ganger kreves på loppemarkeder.
Utstillingsplakat, nyutgivelse eller dekorplakat: hvordan betale riktig pris?
En ekte førstegangsutgave har som regel brettespor, tynt papir og tekst nederst på plakaten som angir distributør, trykker og juridiske opplysninger fra den aktuelle perioden. En offisiell nyutgivelse kan finnes i forbindelse med gjeninnspillinger, men kan identifiseres via teksten og den merkbart ferskere tilstanden. En moderne dekorplakat kjennes raskt igjen på kombinasjonen av et avvikende format og digitalt utseende. Poenget er ikke å unngå reproduksjoner, men å unngå å betale for dem som om de var historiske originaler.
Ved en stand bør du ha minst to røde flagg før du klassifiserer noe som en kopi: fullstendig fravær av brettespor på en stor pre-80-plakat, glanset papir, unormalt format eller synlig rasterpunkter under lupe. Så snart to av disse signalene stemmer overens, forhandle prisen ned til dekorartikkel-nivå – eller gå videre. Er du i tvil, ta bilder av margene og spør en spesialisert forhandler eller et samlerkollektiv om råd. Det handler om sekunder, ikke flaks.
